EUMETSAT Moodle

Langs bredden av innsjøene i sør

Solen hadde så vidt begynt å kaste skygger over vannet da jeg trådte ut av bilen ved bredden av Seljordsvatnet. Morgendisen lå tungt, og stillheten ble bare brutt av summingen fra et insekt og den sporadiske klukkingen fra en båt som duppet mot brygga. Jeg hadde bestemt meg for å tilbringe en uke i de små tettstedene sør i Norge – steder som sjelden havner på forsiden av brosjyrer, men som bærer på lag av historier, mennesker og overraskende impulser fra det moderne www.norge-casino.com. På det lille vertshuset hvor jeg overnattet, ble frokosten servert med ferske rundstykker, hjemmelaget eplesyltetøy og en samtale om lokalpolitikk, klimaforandringer og nettkultur. Eieren, en eldre kvinne med et våkent blikk, nevnte med et lite smil at selv hennes bror – en rolig fyr som fisket mesteparten av dagen – nå brukte tid på norge-casino.com, noe som visstnok hadde gitt ham en ny lidenskap for digitale spilleautomater.

Senere samme dag satt jeg på en benk i Notodden og nøt lyden av småbarn som lekte i parken mens en eldre herre med flosshatt fortalte meg om bluesfestivalens opprinnelse. Han pekte stolt mot en murvegg med grafitti som forestilte et gammelt platecover. På spørsmål om hvordan byen endret seg utenom festivalsesongen, nevnte han det stille livet, det faktum at ungdommen dro tidlig, og hvordan de eldre prøvde å holde følge med teknologiens krumspring. “Du vet,” sa han, “vi får jo stadig høre om folk som prøver lykken på steder som norge-casino.com. Det er jo en slags tidsfordriv nå, på lik linje med å spille bridge eller løse kryssord.” Jeg nikket. Det var rart, men det føltes ikke malplassert. Kanskje fordi det ble nevnt med en slik hverdagslig tone – som en del av alt det andre som skjer i livene deres.

Utenfor Drangedal stanset jeg for å ta et bilde av en falleferdig låve dekket av markblomster. Mens jeg sto der, kom en gutt sykklende ned bakken og spurte om jeg lette etter noe spesielt. Vi kom i prat, og han fortalte at han og kameratene ofte samlet seg på ungdomsklubben der de hadde både brettspill og gamle arkademaskiner. Noen av de eldre gutta snakket om “ekstra spenning” på nett, hintet han, og nevnte et par ganger at det var “slike steder som norge-casino.com” de hentet historier fra. Jeg lo og spurte om han noen gang hadde prøvd. “Nei, ikke ennå,” svarte han, “jeg liker ekte brettspill bedre.”

Det er noe med tempoet i disse små tettstedene. Folk snakker med deg på butikken, og postmannen hilser selv om han har sett deg bare én gang. På en kafé i Åmli fikk jeg servert rømmegrøt og kaffe mens jeg ble sittende og høre på en samtale mellom to kvinner i femtiårene som diskuterte alt fra barnebarn og strikking til podcaster og TV-serier. De snakket om en dokumentar som hadde fått dem til å reflektere over gamle familiehemmeligheter, og i samme åndedrag nevnte den ene hvordan hennes sønn, som nylig flyttet til Sverige, hadde begynt å spille på noe de kalte “online odds”. “Ikke som bingo på menighetshuset,” lo hun, “men visstnok veldig vanlig blant unge der.”

Overalt hvor jeg stoppet – enten det var for å fotografere, spise eller bare lytte – fikk jeg et innblikk i denne stille smeltedigelen av gammelt og nytt. På et loppemarked i Vrådal fortalte en dame i ullgenser at hun samlet på gamle reisekart. Jeg bladde gjennom en bunke med kart fra 60- og 70-tallet mens vi snakket om hvordan folk pleide å reise før, og hvor annerledes ting er nå. “Nå reiser folk mer i tankene,” sa hun, “med skjermer og strømmetjenester og... spill. Til og med min nabo på over åtti har prøvd nettpoker.”

Jeg tok med meg kartet over Telemark og kjørte videre, gjennom skoger badet i vårlys og forbi elver som glitret som sølv. Det slo meg hvor mange av samtalene jeg hadde hatt på denne turen, tilfeldig som de var, inneholdt referanser til noe digitalt. Kanskje fordi det digitale nå er like naturlig som en kaffekopp, like selvfølgelig som postkassen ved veien. Og i en region hvor fjell og vann har vært urokkelige i tusener av år, er det noe poetisk ved at folk likevel strekker seg etter noe nytt, enten det er gjennom teknologi, musikk, podcaster – eller et par raske runder med digital flaks.

I Setesdal, på en benk ved elven, ble jeg sittende alene og tenke på alle de stemmene jeg hadde hørt de siste dagene. Historiene deres hang fortsatt i luften – som tåken over vannet ved soloppgang.